Hvil i fred min lille trønder

Dette er et "brev" jeg skrev til Aleksander Aas Eriksen, en venn av meg som ble drept på Utøya 22.07.2011



Hvil i fred kjære Aleksander. <3



Jeg er ikke den personen her i verden som kjenner deg best, heller ikke den som står deg nærmest. Det betyr ikke at du ikke betyr mye for meg.
Jeg møtte deg da vi var i Inderøy på ”På flukt”. Da jeg og Malinn ankom togstasjonen var du der, det var umulig å ikke høre deg, du snakket høyt og på trøndersk.
Så kom det noen for å hente meg og Malinn, selv om du hadde ventet der i mer enn en time, så lot du likevel oss dra først da vi sa du kunne få lov.
Kort tid etterpå var også du på skolen der vi skulle være. Du hadde allerede gitt et utrolig førsteintrykk de få minuttene vi var på stasjonen, og du ble bare bedre og bedre!
Du hadde så stor entusiasme og energi at det var umulig å ikke være glad og energisk rundt deg.
Da jeg satt der i begynnelsen, utslitt og kjente ingen, dro du meg med i samtalen og gjorde at jeg ble kjent med de andre, selv om vi alle var utslitte så holdt du energien og gleden oppe, bare ved å være deg selv. Hele helgen var slik, når det var mye stress så klarte du alltid å roe meg og få meg til å tenke på noe annet en de slitsomme søvnløse timene som lå foran oss.
Jeg var sent ute til politisekvensen vi skulle ha i lag for jeg hadde missforstått og gått for langt, du ringte meg og jeg rakk tilbake der vi hadde en fantastisk politisekvens!
Tog turen hjem var underholdende, du var full av energi og snakket i et sett. Du møtte to stk du kjente og du satte deg med de, men plutselig, uten noe som helst varsel kom du bare og satte deg på fangene til meg og Espen. For de to jentene må det ha virket som om du bare satte deg ned på fanget til noen fremmede. Det gjorde du ikke, vi er røde kors ungdom, vi er som en eneste stor familie, og for meg var du som en lillebror, du var den lille trønderen min. Din entusiasme og glede spredde seg som ild i tørt gress.
Inderøy var det beste ”På flukt” spillet jeg har vært på, og det var takket være deg. Det var du og du alene som gjorde at det ble så bra for meg.

Etter det spillet snakket vi en del sammen på facebook, om alt og ingenting. Når jeg hadde en dårlig dag, tok det deg 2 sekunder å få meg i godt humør, hva en det var som gjorde meg sur eller lei meg var glemt. Det var umulig å være i noe annet en godt humør da jeg snakket med deg, du er en slik person jeg skulle ønske jeg var mer lik. Jeg skulle ønske jeg var en så energisk, snill, omtenksom, engasjert, gledesspreder som du var. Jeg ser utrolig opp til deg, og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Du har betydd utrolig mye for meg, da kan jeg bare forestille meg hvor ufattelig mye du betydde for de som stod deg virkelig nærme.

Du er her ikke mer, og det gjør vondt å tenke på. Jeg vil aldri mer kunne snakke med deg når jeg er lei meg, jeg vil aldri få de mange klemmene jeg ble lovet. Og du vil aldri få de jeg lovet. Og jeg får heller aldri besøkt deg på hytten slik jeg skulle en annen gang, siden jeg ikke kunne i påsken. Du fortjente virkelig ikke dette, Aleksander. Jeg har ingen tvil om at, hvis du hadde fått lov så hadde du nådd utrolig langt i denne verden. Du var bare en slik person, og jeg beundrer deg utrolig for det.
Du er borte nå, og det gjør veldig vondt for veldig mange mennesker. Jeg vet at det gjør utrolig vondt for meg som knapt kjente deg, jeg kan ikke forestille meg hvor utrolig vondt dine nære må ha det. Ingen vil miste noen som er så fantastiske som deg.
Jeg vil logge på facebook å snakke med deg, å få deg til å få bort denne grusomme følelsen, men denne gangen kan du ikke det. Denne gangen er det på grunn av at du er borte, og jeg skulle ønske jeg kunne endre det, jeg ville heller hatt det trist de andre gangene og ikke denne, at dette ikke skjedde. Men det er ikke slik det fungerer, jeg får ikke lov å velge det bort…
Du vil aldri bli glemt, du ble kun 16, men i dine 16 år, har du gjort utrolig mye, og du har gjort et stort inntrykk på mange mennesker og gjort livene deres mye bedre.
Jeg er beæret over at jeg fikk møte deg og kjenne deg, selv om det var så kort tid, men litt tid sammen med deg er bedre enn ingenting.
Jeg savner deg utrolig mye, og den følelsen vil nok aldri forsvinne helt. Men jeg skal prøve å gå i dine fotspor, å få gjort denne verdenen til en litt bedre plass for flere folk.
Tusen takk for at jeg fikk kjenne deg.

Hvil i fred kjære lille trønderen min, du er høyt elsket, dypt savnet, og du vil aldri bli glemt.

- Maja Synnøve Nysæter Husby.

Da jeg satt her og skrev dette ”brevet” til deg, kom jeg til å tenke på denne sangen. Den passer inn.

” Heaven got another angel the night
you left this world behind
Heaven got a little better the day
that it took you away from me
I'm missing you tonight
I'll see you again sometime
For now, I'll close my eyes
And dream of heaven tonight”