Et stille skrik,
En stum beskjed,
Et tvunget smil,
Et farlig sted.
Alene i tanker,
Alene i sinn,
Alene på stedet,
kun du slipper inn.
Ingen kan trøste,
Ditt hjerte tungt som sten,
Ingen kan hjelpe,
Du må stå på egne ben.
Tankene snurrer
Spinner ut av kontroll,
Spinner og knuser,
Hjernens eget skjold.
Jeg kjenner jeg glipper,
jeg svimler av sted,
Nå er alt svart,
Det var en dårlig beskjed.
mandag 26. september 2011
mandag 12. september 2011
En tåre
Et dikt skrevet om hvordan det føltes da Aleksander var savnet, og etter han ble bekreftet død.
Jeg kjenner en tåre,
den triller ned.
Jeg kjenner en tåre,
lar den trille i fred.
Det kommer flere,
de faller så tett.
De kan ikke stoppes,
de vill bli sett.
Jeg står der alene,
i tanker og sorg,
Fanget av frykten,
en skummel borg.
Jeg tviler og håper,
ønsker og ber,
det kan ei være mulig,
at han ikke er mer.
Han er enda savnet,
det er ingenting nytt.
Men håpet det svinner,
det føles slutt.
Så ble det bekreftet,
en sannhet så tung,
Han var så engasjert,
så lykkelig, så ung.
Livet lå foran,
men nå er det slutt.
Han var bare 16,
en liten gutt.
Elsket av alle,
fantastisk som få,
Den typen godhet,
vi trenger nå.
Jeg kjenner den faller,
en tåre så klar.
En tåre skapt,
av en sannhet så hard
Den triller av gårde,
det begynner på nytt.
Tårene faller,
det er virkelig slutt.
Jeg kjenner en tåre,
den triller ned.
Jeg kjenner en tåre,
lar den trille i fred.
Det kommer flere,
de faller så tett.
De kan ikke stoppes,
de vill bli sett.
Jeg står der alene,
i tanker og sorg,
Fanget av frykten,
en skummel borg.
Jeg tviler og håper,
ønsker og ber,
det kan ei være mulig,
at han ikke er mer.
Han er enda savnet,
det er ingenting nytt.
Men håpet det svinner,
det føles slutt.
Så ble det bekreftet,
en sannhet så tung,
Han var så engasjert,
så lykkelig, så ung.
Livet lå foran,
men nå er det slutt.
Han var bare 16,
en liten gutt.
Elsket av alle,
fantastisk som få,
Den typen godhet,
vi trenger nå.
Jeg kjenner den faller,
en tåre så klar.
En tåre skapt,
av en sannhet så hard
Den triller av gårde,
det begynner på nytt.
Tårene faller,
det er virkelig slutt.
Out of place.
Et lite dikt skrevet i en mattetime, ikke helt ferdig.
The sun is shining,
But the day is grey,
I should be smiling
but, I'm frowning anyway
everyone’s laughing
everyone's glad
I'm faking a smile
but I'm feeling so sad.
I’m not like the rest
I’m out of place
I want out of this mess
I want a life that makes sense
I’m not like the rest
I want out of this place
Can you take me away?
Can you help me escape?
The sun is shining,
But the day is grey,
I should be smiling
but, I'm frowning anyway
everyone’s laughing
everyone's glad
I'm faking a smile
but I'm feeling so sad.
I’m not like the rest
I’m out of place
I want out of this mess
I want a life that makes sense
I’m not like the rest
I want out of this place
Can you take me away?
Can you help me escape?
søndag 11. september 2011
Don't let me win.
Something’s wrong, it just ain’t right
I always give in, I never fight,
No matter when, no matter where
I always give in, it’s like I don’t even care
I pull you close, I push you away,
but deep in my heart, I’m begging you to stay
Just pull me close and let me in,
hold me tight, don’t let me win
I can’t help it, I know it’s strange
I do what I can, I try to change
It will take some time, if I manage to do it
will you let me back in, will you let me prove it
I’m afraid of words, I know will be spoken
And I will sit there again, with my heart badly broken
every single time it ends the same,
me left alone with the familiar pain
I’ve felt the pain, I’ve been hurt before
again and again, I can’t take it anymore
My whole life’s been, up and down,
like a rollercoaster, without the fun
I need a break, a little peace
How do I get it, will you help me please?
I want out of the darkness, and into the light,
I want to stand up, I want to fight.
I always give in, I never fight,
No matter when, no matter where
I always give in, it’s like I don’t even care
I pull you close, I push you away,
but deep in my heart, I’m begging you to stay
Just pull me close and let me in,
hold me tight, don’t let me win
I can’t help it, I know it’s strange
I do what I can, I try to change
It will take some time, if I manage to do it
will you let me back in, will you let me prove it
I’m afraid of words, I know will be spoken
And I will sit there again, with my heart badly broken
every single time it ends the same,
me left alone with the familiar pain
I’ve felt the pain, I’ve been hurt before
again and again, I can’t take it anymore
My whole life’s been, up and down,
like a rollercoaster, without the fun
I need a break, a little peace
How do I get it, will you help me please?
I want out of the darkness, and into the light,
I want to stand up, I want to fight.
Mamma og hennes gamle damer.
Dette er en kort og gammel tekst jeg skrev raskt for mamma en gang hun skulle opptre i Vår Frues Kirke.
Mamma og hennes gamle damer (og Filip). Hva kan jeg si om dem? Vell, det er vell mye som kan sies, om både dem og forholde i mellom dem, spørsmålet er vell bare hvor i all verden jeg skal begynne. Okei, jeg begynner med den yngste, søte, blonde, blå øyde Filip, han er i starten av 20 årene og kjempe søt. Burde han virkelig henge med gamle 40årige mamma? Han burde heller henge med noen litt yngre, sånn som meg. Jeg har alltid visst at menn er lette og manipulere, men jeg trodde alltid at en plass går nok grensen. Jeg tok visst feil. Hva er det som får alle til å henge med mamma? Okei, de ”gamle damene” hennes blir vell på sett og vis som støttekontakter da. De sitter oppå henne og tvangsforer henne, for ikke å snakke om at de sørger for at skoene hennes er knyttet. Er dette et sundt forhold? Og bør Filip virkelig ta det som en kompliment at han er en gammel dame? Min teori om disse gamle damene som lystrer mammas minste lille vink, er hjernevasking. Altså, hvem med sine fulle fem lystrer mamma? Til og med jeg har skjønt at det ikke er smart, og hun er moren min, er det ikke et instinkt som skal få en person til å høre etter moren sin som en hjernevasket hund? Det instinktet har åpenbart glemt meg.
Mamma har disse bevegelsene, eller hint om du vil kalle det, det som fremdeles sitter fast hos meg, som for eksempel når hun sier ”er du glad i meg?” Da vil hun ha kaffi. Hvis hun sparker, vil hun ha cola. Slår hun vil hun ha vingummi. Hun slår og sparker riktignok ikke hardt, mer som smådulting, men dere tar poenget. De tre er de av hennes mange kommandoer som fremdeles sitter. Bruker hun disse kommandoene på de gamle damene også? I så fall så synes jeg synd på de, Gudene må vite hva hun får de til å gjøre. I frykt av å høres ut som en små skummel forfølger så skal jeg ikke bruke ordet, observert, men jeg har tilbrakt tid med mamma og de gamle damene. Og jeg må faktisk innrømme, at jeg liker Astrid, hun tok med meg og mamma ut og spiste, hun er en kjempe trivelig dame, og hun virker til og med oppegående! Jeg har jo da også møtt Molla og Solveig, de virker også som snille, oppegående, fornuftige damer, hvorfor er de slavene til mamma? Det må da også sies at mamma ikke akkurat perfekt, hun eier ikke filter og hun kler seg i miniskjørt og hatt. Og hun gjør, sier og har på seg det hun vil. Disse stakkar gamle damene prøver å redde det hun har igjen av verdighet, men nei da, hun er sta. Hva er det som får disse fantastiske damene (og Filip) Til å være så snill og fantastisk mot mamma? Hva er det? Jeg klarer ikke å se det, jeg mener de bør springe så fort de kan i motsattretning mens de har sjansen, kanskje når hun snur seg vekk et sekund, eller når hun leser, eller når hun reiser. Jeg sier bare SPRIIIIING før det er for sent! Redd deg selv!!!!
Men det må da også sies, at mamma er smart, og slu. Hun vet at livet er så utrolig mye bedre når hun har sine gamle damer, og Filip, ved sin side. Selv om det ikke er helt naturlig. Hun har skjønt det, himmel på jord er å være omringet av fantastiske mennesker som stiller opp for deg! Mamma har funnet sine, så det er ikke tvil om at mamma er heldig og smart, tvilen ligger på de som gjør det frivillig.
Mamma og hennes gamle damer (og Filip). Hva kan jeg si om dem? Vell, det er vell mye som kan sies, om både dem og forholde i mellom dem, spørsmålet er vell bare hvor i all verden jeg skal begynne. Okei, jeg begynner med den yngste, søte, blonde, blå øyde Filip, han er i starten av 20 årene og kjempe søt. Burde han virkelig henge med gamle 40årige mamma? Han burde heller henge med noen litt yngre, sånn som meg. Jeg har alltid visst at menn er lette og manipulere, men jeg trodde alltid at en plass går nok grensen. Jeg tok visst feil. Hva er det som får alle til å henge med mamma? Okei, de ”gamle damene” hennes blir vell på sett og vis som støttekontakter da. De sitter oppå henne og tvangsforer henne, for ikke å snakke om at de sørger for at skoene hennes er knyttet. Er dette et sundt forhold? Og bør Filip virkelig ta det som en kompliment at han er en gammel dame? Min teori om disse gamle damene som lystrer mammas minste lille vink, er hjernevasking. Altså, hvem med sine fulle fem lystrer mamma? Til og med jeg har skjønt at det ikke er smart, og hun er moren min, er det ikke et instinkt som skal få en person til å høre etter moren sin som en hjernevasket hund? Det instinktet har åpenbart glemt meg.
Mamma har disse bevegelsene, eller hint om du vil kalle det, det som fremdeles sitter fast hos meg, som for eksempel når hun sier ”er du glad i meg?” Da vil hun ha kaffi. Hvis hun sparker, vil hun ha cola. Slår hun vil hun ha vingummi. Hun slår og sparker riktignok ikke hardt, mer som smådulting, men dere tar poenget. De tre er de av hennes mange kommandoer som fremdeles sitter. Bruker hun disse kommandoene på de gamle damene også? I så fall så synes jeg synd på de, Gudene må vite hva hun får de til å gjøre. I frykt av å høres ut som en små skummel forfølger så skal jeg ikke bruke ordet, observert, men jeg har tilbrakt tid med mamma og de gamle damene. Og jeg må faktisk innrømme, at jeg liker Astrid, hun tok med meg og mamma ut og spiste, hun er en kjempe trivelig dame, og hun virker til og med oppegående! Jeg har jo da også møtt Molla og Solveig, de virker også som snille, oppegående, fornuftige damer, hvorfor er de slavene til mamma? Det må da også sies at mamma ikke akkurat perfekt, hun eier ikke filter og hun kler seg i miniskjørt og hatt. Og hun gjør, sier og har på seg det hun vil. Disse stakkar gamle damene prøver å redde det hun har igjen av verdighet, men nei da, hun er sta. Hva er det som får disse fantastiske damene (og Filip) Til å være så snill og fantastisk mot mamma? Hva er det? Jeg klarer ikke å se det, jeg mener de bør springe så fort de kan i motsattretning mens de har sjansen, kanskje når hun snur seg vekk et sekund, eller når hun leser, eller når hun reiser. Jeg sier bare SPRIIIIING før det er for sent! Redd deg selv!!!!
Men det må da også sies, at mamma er smart, og slu. Hun vet at livet er så utrolig mye bedre når hun har sine gamle damer, og Filip, ved sin side. Selv om det ikke er helt naturlig. Hun har skjønt det, himmel på jord er å være omringet av fantastiske mennesker som stiller opp for deg! Mamma har funnet sine, så det er ikke tvil om at mamma er heldig og smart, tvilen ligger på de som gjør det frivillig.
Hvil i fred min lille trønder
Dette er et "brev" jeg skrev til Aleksander Aas Eriksen, en venn av meg som ble drept på Utøya 22.07.2011
Hvil i fred kjære Aleksander. <3
Jeg er ikke den personen her i verden som kjenner deg best, heller ikke den som står deg nærmest. Det betyr ikke at du ikke betyr mye for meg.
Jeg møtte deg da vi var i Inderøy på ”På flukt”. Da jeg og Malinn ankom togstasjonen var du der, det var umulig å ikke høre deg, du snakket høyt og på trøndersk.
Så kom det noen for å hente meg og Malinn, selv om du hadde ventet der i mer enn en time, så lot du likevel oss dra først da vi sa du kunne få lov.
Kort tid etterpå var også du på skolen der vi skulle være. Du hadde allerede gitt et utrolig førsteintrykk de få minuttene vi var på stasjonen, og du ble bare bedre og bedre!
Du hadde så stor entusiasme og energi at det var umulig å ikke være glad og energisk rundt deg.
Da jeg satt der i begynnelsen, utslitt og kjente ingen, dro du meg med i samtalen og gjorde at jeg ble kjent med de andre, selv om vi alle var utslitte så holdt du energien og gleden oppe, bare ved å være deg selv. Hele helgen var slik, når det var mye stress så klarte du alltid å roe meg og få meg til å tenke på noe annet en de slitsomme søvnløse timene som lå foran oss.
Jeg var sent ute til politisekvensen vi skulle ha i lag for jeg hadde missforstått og gått for langt, du ringte meg og jeg rakk tilbake der vi hadde en fantastisk politisekvens!
Tog turen hjem var underholdende, du var full av energi og snakket i et sett. Du møtte to stk du kjente og du satte deg med de, men plutselig, uten noe som helst varsel kom du bare og satte deg på fangene til meg og Espen. For de to jentene må det ha virket som om du bare satte deg ned på fanget til noen fremmede. Det gjorde du ikke, vi er røde kors ungdom, vi er som en eneste stor familie, og for meg var du som en lillebror, du var den lille trønderen min. Din entusiasme og glede spredde seg som ild i tørt gress.
Inderøy var det beste ”På flukt” spillet jeg har vært på, og det var takket være deg. Det var du og du alene som gjorde at det ble så bra for meg.
Etter det spillet snakket vi en del sammen på facebook, om alt og ingenting. Når jeg hadde en dårlig dag, tok det deg 2 sekunder å få meg i godt humør, hva en det var som gjorde meg sur eller lei meg var glemt. Det var umulig å være i noe annet en godt humør da jeg snakket med deg, du er en slik person jeg skulle ønske jeg var mer lik. Jeg skulle ønske jeg var en så energisk, snill, omtenksom, engasjert, gledesspreder som du var. Jeg ser utrolig opp til deg, og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Du har betydd utrolig mye for meg, da kan jeg bare forestille meg hvor ufattelig mye du betydde for de som stod deg virkelig nærme.
Du er her ikke mer, og det gjør vondt å tenke på. Jeg vil aldri mer kunne snakke med deg når jeg er lei meg, jeg vil aldri få de mange klemmene jeg ble lovet. Og du vil aldri få de jeg lovet. Og jeg får heller aldri besøkt deg på hytten slik jeg skulle en annen gang, siden jeg ikke kunne i påsken. Du fortjente virkelig ikke dette, Aleksander. Jeg har ingen tvil om at, hvis du hadde fått lov så hadde du nådd utrolig langt i denne verden. Du var bare en slik person, og jeg beundrer deg utrolig for det.
Du er borte nå, og det gjør veldig vondt for veldig mange mennesker. Jeg vet at det gjør utrolig vondt for meg som knapt kjente deg, jeg kan ikke forestille meg hvor utrolig vondt dine nære må ha det. Ingen vil miste noen som er så fantastiske som deg.
Jeg vil logge på facebook å snakke med deg, å få deg til å få bort denne grusomme følelsen, men denne gangen kan du ikke det. Denne gangen er det på grunn av at du er borte, og jeg skulle ønske jeg kunne endre det, jeg ville heller hatt det trist de andre gangene og ikke denne, at dette ikke skjedde. Men det er ikke slik det fungerer, jeg får ikke lov å velge det bort…
Du vil aldri bli glemt, du ble kun 16, men i dine 16 år, har du gjort utrolig mye, og du har gjort et stort inntrykk på mange mennesker og gjort livene deres mye bedre.
Jeg er beæret over at jeg fikk møte deg og kjenne deg, selv om det var så kort tid, men litt tid sammen med deg er bedre enn ingenting.
Jeg savner deg utrolig mye, og den følelsen vil nok aldri forsvinne helt. Men jeg skal prøve å gå i dine fotspor, å få gjort denne verdenen til en litt bedre plass for flere folk.
Tusen takk for at jeg fikk kjenne deg.
Hvil i fred kjære lille trønderen min, du er høyt elsket, dypt savnet, og du vil aldri bli glemt.
- Maja Synnøve Nysæter Husby.
Da jeg satt her og skrev dette ”brevet” til deg, kom jeg til å tenke på denne sangen. Den passer inn.
” Heaven got another angel the night
you left this world behind
Heaven got a little better the day
that it took you away from me
I'm missing you tonight
I'll see you again sometime
For now, I'll close my eyes
And dream of heaven tonight”
Hvil i fred kjære Aleksander. <3
Jeg er ikke den personen her i verden som kjenner deg best, heller ikke den som står deg nærmest. Det betyr ikke at du ikke betyr mye for meg.
Jeg møtte deg da vi var i Inderøy på ”På flukt”. Da jeg og Malinn ankom togstasjonen var du der, det var umulig å ikke høre deg, du snakket høyt og på trøndersk.
Så kom det noen for å hente meg og Malinn, selv om du hadde ventet der i mer enn en time, så lot du likevel oss dra først da vi sa du kunne få lov.
Kort tid etterpå var også du på skolen der vi skulle være. Du hadde allerede gitt et utrolig førsteintrykk de få minuttene vi var på stasjonen, og du ble bare bedre og bedre!
Du hadde så stor entusiasme og energi at det var umulig å ikke være glad og energisk rundt deg.
Da jeg satt der i begynnelsen, utslitt og kjente ingen, dro du meg med i samtalen og gjorde at jeg ble kjent med de andre, selv om vi alle var utslitte så holdt du energien og gleden oppe, bare ved å være deg selv. Hele helgen var slik, når det var mye stress så klarte du alltid å roe meg og få meg til å tenke på noe annet en de slitsomme søvnløse timene som lå foran oss.
Jeg var sent ute til politisekvensen vi skulle ha i lag for jeg hadde missforstått og gått for langt, du ringte meg og jeg rakk tilbake der vi hadde en fantastisk politisekvens!
Tog turen hjem var underholdende, du var full av energi og snakket i et sett. Du møtte to stk du kjente og du satte deg med de, men plutselig, uten noe som helst varsel kom du bare og satte deg på fangene til meg og Espen. For de to jentene må det ha virket som om du bare satte deg ned på fanget til noen fremmede. Det gjorde du ikke, vi er røde kors ungdom, vi er som en eneste stor familie, og for meg var du som en lillebror, du var den lille trønderen min. Din entusiasme og glede spredde seg som ild i tørt gress.
Inderøy var det beste ”På flukt” spillet jeg har vært på, og det var takket være deg. Det var du og du alene som gjorde at det ble så bra for meg.
Etter det spillet snakket vi en del sammen på facebook, om alt og ingenting. Når jeg hadde en dårlig dag, tok det deg 2 sekunder å få meg i godt humør, hva en det var som gjorde meg sur eller lei meg var glemt. Det var umulig å være i noe annet en godt humør da jeg snakket med deg, du er en slik person jeg skulle ønske jeg var mer lik. Jeg skulle ønske jeg var en så energisk, snill, omtenksom, engasjert, gledesspreder som du var. Jeg ser utrolig opp til deg, og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Du har betydd utrolig mye for meg, da kan jeg bare forestille meg hvor ufattelig mye du betydde for de som stod deg virkelig nærme.
Du er her ikke mer, og det gjør vondt å tenke på. Jeg vil aldri mer kunne snakke med deg når jeg er lei meg, jeg vil aldri få de mange klemmene jeg ble lovet. Og du vil aldri få de jeg lovet. Og jeg får heller aldri besøkt deg på hytten slik jeg skulle en annen gang, siden jeg ikke kunne i påsken. Du fortjente virkelig ikke dette, Aleksander. Jeg har ingen tvil om at, hvis du hadde fått lov så hadde du nådd utrolig langt i denne verden. Du var bare en slik person, og jeg beundrer deg utrolig for det.
Du er borte nå, og det gjør veldig vondt for veldig mange mennesker. Jeg vet at det gjør utrolig vondt for meg som knapt kjente deg, jeg kan ikke forestille meg hvor utrolig vondt dine nære må ha det. Ingen vil miste noen som er så fantastiske som deg.
Jeg vil logge på facebook å snakke med deg, å få deg til å få bort denne grusomme følelsen, men denne gangen kan du ikke det. Denne gangen er det på grunn av at du er borte, og jeg skulle ønske jeg kunne endre det, jeg ville heller hatt det trist de andre gangene og ikke denne, at dette ikke skjedde. Men det er ikke slik det fungerer, jeg får ikke lov å velge det bort…
Du vil aldri bli glemt, du ble kun 16, men i dine 16 år, har du gjort utrolig mye, og du har gjort et stort inntrykk på mange mennesker og gjort livene deres mye bedre.
Jeg er beæret over at jeg fikk møte deg og kjenne deg, selv om det var så kort tid, men litt tid sammen med deg er bedre enn ingenting.
Jeg savner deg utrolig mye, og den følelsen vil nok aldri forsvinne helt. Men jeg skal prøve å gå i dine fotspor, å få gjort denne verdenen til en litt bedre plass for flere folk.
Tusen takk for at jeg fikk kjenne deg.
Hvil i fred kjære lille trønderen min, du er høyt elsket, dypt savnet, og du vil aldri bli glemt.
- Maja Synnøve Nysæter Husby.
Da jeg satt her og skrev dette ”brevet” til deg, kom jeg til å tenke på denne sangen. Den passer inn.
” Heaven got another angel the night
you left this world behind
Heaven got a little better the day
that it took you away from me
I'm missing you tonight
I'll see you again sometime
For now, I'll close my eyes
And dream of heaven tonight”
Abonner på:
Innlegg (Atom)